Frisk nynorsk-krim med snert og humor

Postet av Geir Tangen den 20. Okt 2019

«Dei sju dørene» er ein kriminalroman. Uansett kor høgt forlaget eller forfattaren måtte protestere på det. Heile motoren i forteljinga er den private etterforskinga til hovudpersonen Nina, og jakten hennar på løysinga av kva det var som eigentleg skjedde med den forsvunne leigebuaren Mari Nilsen. Det er eit klassisk mysterium, ei gåte, eit puslespel. Og midt i det heile står privatdetektiven som protagonist, og det er hennar synsvinkel me fylgjer gjennom heile boka.


Agnes Ravatn er ein mester når det kjem til å teikna sylskarpe karakterar med brist og mangler. Og ho gjer det med ein morosam og leiken penn. Me humrar og ler av karakterenes lett gjenkjennelige krumspring i det daglege strevet. Vert glade i dei, alle som ein, og me kjenner oss att i situasjonar me sjølv har opplevd. Slik sett er dette ein strålande roman.

Når det kjem til det reint krimfaglege handverket så er det likevel litt å utsetje. Fine overraskande twistar, vel å merke, men boka manglar eit par klyper av det krydderet ein krimroman skal ha, og det er nerven, uroen og spenninga. Det går litt trått til tider. For mykje utanomsnakk og litt for mange kvardagslege familieintriger. Til tider slit eg litt med å halda tråden i dialogane og.

Men ... Om me vil få opp respekten for krimsjangeren som me er så glade i, så tykkjer eg at me skal prisa oss lukkeleg for at flotte, heilstøypte samtidsforfattarar som Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven no gjer slik Andre Bjerke, Knut Faldbakken og Ingvar Ambjørnsen har gjort før dei ... Skriv god krim!


0 Kommentar

Mørk, creepy, og nyskapende krim

Postet av Geir Tangen den 11. Okt 2019


Som norsk krimforfatter må jeg være såpass ærlig som å si at det går flere år mellom hver gang noen tilfører sjangeren vår noe nytt og annerledes. At noen tør å utfordre konvensjonene, og gi historiene et uttrykk, en twist, eller en stemme som skiller seg ut. Heine Bakkeid er en slik stemme. 

Hans debutkrim "Jeg skal savne deg i morgen" er nok både plottmessig og karaktermessig en vandring på brede motorveier vi har kjørt før, men det litterære uttrykket er annerledes. Det samme er elementene av det paranormale, den beksvarte humoren, og skildringene av et menneske i en psykose sett innenfra. Skillelinjene mellom de reelle hendelsene som faktisk skjer, hovedpersonens hallusinasjoner, feberfantasier og ruspåvirkede inntrykk er flortynne gardiner i grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Som leser utfordres vi til å tro eller tvile på det fortellerstemmen serverer oss. 


Som krimroman er denne absolutt i den mørkere delen av landskapet, og jeg ser enkelte omtaler boken som en slags "gothic noir", en merkelapp jeg også kan være tilbøyelig til å bifalle. Her skildres vanviddet, depresjonene, hallusinasjonene, abstinensene, sorgen, det suicidale og det eksistensielle med en så mørk penn, og så tett opp mot beskrivelsene av et høstmørkt og viltert nordnorsk landskap at helheten blir en symbiose av karakter og natur. 

En utsøkt litterær penn stryker det hele sammen til en vakker, vond, gripende og spennende historie der jeg som leser utfordres på det fortellertekniske. For det er klart, at ved å gi det psykiske spillet, de historiske linjene og den mektige naturen såpass mye plass, så går det på bekostning av drivet i fortellingen. Boken kan oppleves som seigtflytende enkelte steder. Samtidig så er det stemningsskapende og creepy helt inn til margen. Flere steder krysser kriminalromanen inn i skrekksjangeren, og den underliggende uhyggen i å se et menneske brytes ned slik Thorkild Aske blir her, er kanskje bokens sterkeste antagonist.

Jeg lar meg imponere av forfatterens litterære stemme, og av evnen til å kombinere sine skildringer av sterke psykiske problemer med beksvart humor og dirrende suspense. Knakende godt gjort, og en forfatter flere norske lesere bør få øynene opp for.


0 Kommentar

En frisk Meetoo-krim fra Rivertonpresidenten

Postet av Geir Tangen den 23. Sep 2019

Den sjette kriminalromanen om journalisten Kajsa Coren er den første boka jeg har lest av Trude Teige, men det kommer ikke til å bli den siste. «Aldri tilgi» er en aktuell roman med en metoo-tematikk som bare har ventet på å bli fortalt.


Boka overrasker ikke, og det er ikke en kompleks krim med mange twister og uventede vendinger. Den er enkel, og er fortalt med en lett og ledig penn uten forsøk på å være dypsindig elitistisk litteratur. På mange måter vil jeg hevde at akkurat det er bokas store styrke. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn en spennende krimroman, og forfatteren evner å fortelle historien på en lettfattelig, god og engasjerende måte. «Less is more» er et mantra hos krimredaktører, og det er ikke uten grunn. Trude Teige er en mester i å holde på leseren, holde på spenningen, og samtidig ha en engasjerende fortellerstemme som holder leseren klistret til boksidene. Litt kritikk til redaktører i Aschehoug som ikke har klart å rydde opp i et par logiske brist.


Det er vågalt av et så kjent ansikt som Trude Teige å knytte en fiktiv historie såpass tett opp mot virkeligheten. Vi kjenner igjen det virkelige politiske bildet, og hun gir ikke ved dørene i sin omtale av en del svært kjente norske metoo-saker de siste årene. Vi lesere vil ikke være i tvil om hvilke saker og mennesker hun viser til selv om ingen navn nevnes, og boken er ikke bare et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i norsk media og politikk, det er også en ramsalt kritikk av hvordan medier og det politiske miljøet har behandlet disse sakene. Hun har flere steder brukt reelle metoo-saker og pakket dem inn i bokas fiktive karakterer. Veldig transparent, men likevel innenfor det som er greit å gjøre etter min mening.

Vurdering: 4/5

PS! Onsdag 30.oktober bokbader jeg Rivertonpresident Trude Teige under åpningen av SILK internasjonale litteraturfestival.


2 Kommentarer

Powered by: Bloc