Stanget av Enhjørningen

Postet av Per Lund den 30. Mar 2020


Jeg benytter meg av en overskrift i Bernhard Borges ånd og spør som Maria Gripe ville ha spurt: "Var det en tilfeldighet? En slump"

Før jeg går videre, må jeg forklare overfor leseren at følgende tildragelse hendte på en hyttetur lenge før internettet ble allemannseie. En avis med programblad hadde jeg heller ikke for hånden. Vel, med de opplysningene som bakteppe fortsetter jeg historien: 

For ca. 30 år siden eller mer, hørte jeg slutten av en novelle på NRK P2. Jeg fikk ikke med meg hverken tittel eller forfatter, jeg visste vel egentlig heller ikke at det var en novelle. Det kunne jo like gjerne ha vært et utdrag fra en roman. Uansett, 30 år senere, tilbragte jeg en silde aften på Vestby bibliotek. Av gammel vane pleier jeg alltid å raske med meg en haug bøker når jeg først er der. Denne gangen havnet blant annet "Noveller i utvalg" av W. Somerset Maughan i denne haugen. Hvorfor det ble denne boken, vet jeg ikke, for omslaget var gult med en sort tegning på av en mann, noen trær og noen hus i bakgrunnen. Det var ikke akkurat Harald Damsleth over omslaget for å si det sånn – som for øvrig er min favoritt. Uansett, jeg startet bakerst i boken med den novellen som virket mest spennende. Etterhvert hadde jeg plutselig lest nesten hele boken. Til slutt skulle jeg lese novellen "En sjelden skatt". Halvveis begynte jeg å tenke "dette her virker da veldig kjent!" Og tror du ikke det var denne novellen jeg hadde hørt slutten av for mer enn 30 år siden da?!

Og jeg spør igjen: «Var det en tilfeldighet? En slump.»


0 Kommentar

KrimQuiz

Postet av Per Lund den 26. Mar 2020





Helgen nærmer seg med stormskritt dere - og ikke bare helgen, men også påske. Men det siste er det jo litt lengre til da. Uansett, påske betyr krim. Eller faktisk så gjør det ikke det. Påske betyr Pesach som igjen betyr å gå forbi. Men men, nå snakker jeg meg helt bort på viddene, eller jeg gjør jo ikke det heller da, jeg sitter jo her i stuen, men dere skjønner hva jeg mener...

Uansett, Påske forbindes gjerne med krim (ihvertfall her på berget) og i den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle komme med en liten KrimQuiz. Så hvorfor ikke ta en liten pause fra "Lavendelåkeren eller hva dere nå enn sitter og leser*" og svar på følgende spørsmål: 

Fra hvilken norsk kriminalroman har jeg hentet dette utdraget? :

"-Vent nå, avbrøt jeg ham. -La oss bare klare opp i en ting. 

-Ja, sa han utålmodig.

-Hva er preteritumstesten?

-Du setter perioden i preteritum, det vil si fortid, det som tidligere het imperfektum. Og hvis begge verbene bøyes i tid, skal det være "og". For eksempel blir setningen "Siri vil bli med ut å fiske" i preteritum til "Siri ville bli med ut å fiske", og ikke "Siri ville bli med ut og fisket."


Ja, om dere vet det - eller bare gjetter helt vilt, så kan dere jo sende meg en melding. Det gjør dere ved å søke på navnet mitt på helenorgeleser. Og når min side kommer opp, så er det et ikon man kan trykke på - på samme linjen som navnet mitt står.  Primært er denne konkurransen rettet mot medlemmene i Drømtorp Dreamteam for premien er en kopp med valgfri drikke på kaffeautomaten på skolens personalrom når vi er tilbake på jobb. Jeg vil da personlig trykke på den rette knappen etter at vinneren har gjort meg oppmerksom på hva vedkommende ønsker av forfriskning. Om en annen skulle være så heldig å vinne, så er det hyggelig, men da blir premien helt sikkert noe annet. Tvi tvi. Hvor lang tidsfrist trenger dere? Skal vi si fredag ved inngangen av  Palmehelgen? Lykke til alle sammen og God Påske.

*Jeg skal være dønn ærlig med dere: Det dere med Lavendelåkeren var ikke noe jeg fant på selv. Jeg hørte det NRKP1 i fjor eller forifjor sommer der programlederne i radioprogrammet Utakt reklamerte for en Podcast de hadde laget selv. Og da sa han ene omtrent noe som dette: "Så når dere er ferdig med Lavendelåkeren eller hva dere nå enn sitter og leser, så kan dere høre på vår podcast fra Urørtsendingene. Det er et skikkelig lavterskeltilbud."


1 Kommentar

Veien til Fort Apelse

Postet av Per Lund den 24. Mar 2020

I slutten av forrige årtusen, lanserte NRK en ny fjernsynskanal som het NRK2.

I følge reklamen skulle den være som å spise jordbær med pepper på. Jeg erindrer vagt også et annet reklameklipp hvor en fra naturprogramavdelingen sto i kantinekøen med et egg i hånden og sa: «Innkapslet vilje til liv.»

Fredrik Skavlan hadde daglig et halvtimes aktualitetsprogram (ikke Lørdager og Søndager) hvor han hadde gjester fra nyhetsbildet og hvor stort sett spørsmålet var: «Hvordan har din dag vært?» eller «Hvordan har din uke vært?» hvis det det var i slutten av uken.

«Hvorfor sitter du og kverner på dette?» undrer sikkert du – hvis du fortsatt leser da.

Ta det med ro. Jeg er snart ved poenget.

De viste en norsk kortfilm som het «Hytta». Den handlet om to gutter som bygde en hytte sammen. Begge var glad i å leke cowboyer – gutter var gjerne det før. Så da spørsmålet ble reist om hva de skulle kalle hytta, så sa den ene kjapt: «Vi kaller hytta for Fort Apelse!»

«Fort Apelse?» sa den andre litt tvilende.

«Ja, jeg leste nettopp en bok som het Veien til Fort Apelse. Men», la han til «den var egentlig ganske kjedelig. Den handlet mest om Jesus.»

Og så fikk vi se boken. Og da kunne vi se at det ikke sto det, men Veien til Fortapelse.

Dette kom til meg som en fønvind i Februar da jeg satte meg ned for å lese «Den uønskede middagen» av Ismail Kadare. Jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg hadde sett for meg noe i skjæringspunktet mellom Babettes Gjestebud av Karen Blixen og Kjempefesten av Iben Akerlie, men der tok jeg grundig feil.

For å si det som en av guttene i kortfilmen ville ha sagt det: «Den var egentlig ganske kjedelig. Den handlet mest om krigen.»

Men, nå får dere unnskylde meg. Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt gjennom mye av dette jeg har skrevet til nå, før jeg var ferdig med å lese boken. Og for å si det som sjefen til Griswold i «Hjelp det er juleferie» ville ha sagt det: «Av og til ser det bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten.»

For på slutten tok boken seg virkelig opp. Og dette er virkelig en sterk beretning inspirert av virkelige hendelser.


0 Kommentar

Jeg forbanner tiden selv

Postet av Per Lund den 20. Mar 2020

På slutten av forrige århundre skulle Dagbladet fornyes - de skulle være i tiden og dermed satte de av to sider hver fredag hvor man kunne skrive tøysete leserinnlegg. Disse debattsidene het :sterke meninger. Det skulle liksom være litt vovet med denne spesielle tegnsettingen. Uansett, det som var mest gjevt med debattsiden, var at hvis du fikk innlegget ditt på trykk, så fikk du en kompaktdiskett med favorittensemblet ditt (eller et annet orkester). Grunnen til at jeg ripper opp i dette nå, er at jeg kom til å tenke på et av leserinnleggene da jeg leste denne kritikerroste romanen til Per Petterson. Årstallet husker jeg ikke, men det må være nærliggende å tro at det kan ha vært i 2008 eller i 2009 og leserinnlegget var (fritt etter hukommelsen) omtrent slik:

EN ROMANTITTEL BLIR TIL
Per Petterson: Hvordan går det?
Ari Behn: Jeg forbanner tiden
Per Petterson: Jeg forbanner tiden selv

Jeg burde kanskje ha avsluttet omtalen av boken der, men jeg må få lov til å si et par ting til mens jeg har din oppmerksomhet: Først må jeg få lov til å komme med et sitat fra boken: "Himmelen gjør ingen forskjell hadde jeg også lest. Den handlet om en racerkjører og kvinnen han elsket som hadde tuberkulose og nå holdt til i et sanatorium han stadig vekk besøkte oppe i de sveitsiske alpene. Bella Vista, het sanatoriet. Nesten alle bøkene til Remarque hadde en kvinne med tuberkulose. Egentlig var jeg litt lei det."
Til slutt vil jeg komme med et vennskapelig tips som overhodet ikke er ment som noen slags form for kritikk: Om du skulle bli fristet til å lese denne boken på stranden (eller en annen bok) - ikke bruk sand som bokmerke. Da er det fort gjort at det drysser ut over brystpartiet til nestemann som skal lese boken. :-)


0 Kommentar

Arnfinn Kolerud vender tilbake!

Postet av Per Lund den 27. Des 2019

Ekstremt tidlig på  90-tallet. Ja, faktisk så tidlig at det kan ha vært i 1989, dannet jeg og to andre et forfattersyndikat a`la Franklin W. Dixon og Carolyn Keene.  Jeg husker ikke i farten det fiktive forfatternavnet vårt, men hovedpersonen skulle hete Onkel Hagbart fra Ranunkelstripa 10. Foruten Onkel Hagbart skulle mye dreie seg om datteren og eks. kona som hele tiden prøvde å klore seg til pengene hans til tross for at han var lut fattig. Skyndsomt rablet vi ned 30 titler i samme stil som Peter van Heeren og Teodor Todd (sistnevnte er omtalt i bøkene til Bernhard Borge). (F.eks: «Peter van Heeren tar skjeen i den annen hånd» og  «Teodor Todd tender en cigarett»

Så plukket vi ut en tittel hver som vi skulle skrive, deretter satte vi oss ned litt her og der i stuen for å skrive. Det gikk ikke mange minuttene/sigarettene før, la oss kalle ham Richard, lente seg fornøyd tilbake i stolen og kunngjorde at han hadde fått skrivesperre! Slik strandet det prosjektet.

Dette kom til meg som et kjærlig knyttneveslag i ansiktet da jeg bladde om og skulle lese første kapittel i «Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud. Første kapittel heter «Magda Uføre skriv namnet sitt på eit papir.» Senere kommer kapitler som «Orm Åkerstein måler tommelen sin», «Bendik Uføre møter ein bunke lommemonster», «Magda Uføre får eit brev i posten» og «Enella Frø ringer Einar Økland»… Disse kapittelnavnene er nemlig typiske eksempler på titler vi kunne hatt på våre bøker. Det er jo det som er litt sjarmerende da, at man får et lite hint om hva som venter en på de neste sidene. Ja, ganske ofte er det så fristende at man blir lokket til å lese videre til tross for at det er langt på natt.  Jaja, never mind, det er snøen som falt i fjor – eller skal vi kanskje si for 30 år siden. Men, nå snakker jeg meg bort igjen. La meg fortelle litt om boken: Vi befinner oss i fremtiden hvor nynorsken er på vei til å forsvinne bortsett fra i en bygd på Vestlandet. Problemet der er at de ikke klarer å enes om det skal være a eller i endinger. (Vassbygda/Vassbygdi er illustrert øverst av forfattaren sjølv!)   Uansett, hovedpersonen og noen andre bestemmer seg for å skape litt blest om nynorsken så de setter seg ned for å lage samlekort med nynorske diktere. Einar Økland skal pryde forsiden på et av kortene, men ettersom navnet hans ikke høres nynorskt ut, bestemmer de seg for å ringe til vedkommende for å be ham om å endre etternavnet sitt til Aukland.  Og der kommer vi til det kapittelet jeg nevnte tidligere i teksten her: «Enella Frø ringer til Einar Økland.» Jeg måtte le da telefonsamtalen ble avbrutt av at en journalist ringte på døra hjemme hos Økland for å intervjue ham om hans siste bok som handler om språket på nordnorske plakater fra 1970-tallet! Han blir bra tatt på kornet der!  Dette er fortsettelsen av romanen: «Når ein først skal skyte nokon» Begge er like artige og underfundige. Og i den siste romanen er det til og med en side som er satt av til å tegne hovedpersonen (hvis du ikke har lånt boken da).  I den første boken, ble det antydet at det var den første boken i en trilogi. Vi får bare krysse fingrene for at det skal komme en bok til.


0 Kommentar

Powered by: Bloc