Ekstremt tidlig på  90-tallet. Ja, faktisk så tidlig at det kan ha vært i 1989, dannet jeg og to andre et forfattersyndikat a`la Franklin W. Dixon og Carolyn Keene.  Jeg husker ikke i farten det fiktive forfatternavnet vårt, men hovedpersonen skulle hete Onkel Hagbart fra Ranunkelstripa 10. Foruten Onkel Hagbart skulle mye dreie seg om datteren og eks. kona som hele tiden prøvde å klore seg til pengene hans til tross for at han var lut fattig. Skyndsomt rablet vi ned 30 titler i samme stil som Peter van Heeren og Teodor Todd (sistnevnte er omtalt i bøkene til Bernhard Borge). (F.eks: «Peter van Heeren tar skjeen i den annen hånd» og  «Teodor Todd tender en cigarett»

Så plukket vi ut en tittel hver som vi skulle skrive, deretter satte vi oss ned litt her og der i stuen for å skrive. Det gikk ikke mange minuttene/sigarettene før, la oss kalle ham Richard, lente seg fornøyd tilbake i stolen og kunngjorde at han hadde fått skrivesperre! Slik strandet det prosjektet.

Dette kom til meg som et kjærlig knyttneveslag i ansiktet da jeg bladde om og skulle lese første kapittel i «Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud. Første kapittel heter «Magda Uføre skriv namnet sitt på eit papir.» Senere kommer kapitler som «Orm Åkerstein måler tommelen sin», «Bendik Uføre møter ein bunke lommemonster», «Magda Uføre får eit brev i posten» og «Enella Frø ringer Einar Økland»… Disse kapittelnavnene er nemlig typiske eksempler på titler vi kunne hatt på våre bøker. Det er jo det som er litt sjarmerende da, at man får et lite hint om hva som venter en på de neste sidene. Ja, ganske ofte er det så fristende at man blir lokket til å lese videre til tross for at det er langt på natt.  Jaja, never mind, det er snøen som falt i fjor – eller skal vi kanskje si for 30 år siden. Men, nå snakker jeg meg bort igjen. La meg fortelle litt om boken: Vi befinner oss i fremtiden hvor nynorsken er på vei til å forsvinne bortsett fra i en bygd på Vestlandet. Problemet der er at de ikke klarer å enes om det skal være a eller i endinger. (Vassbygda/Vassbygdi er illustrert øverst av forfattaren sjølv!)   Uansett, hovedpersonen og noen andre bestemmer seg for å skape litt blest om nynorsken så de setter seg ned for å lage samlekort med nynorske diktere. Einar Økland skal pryde forsiden på et av kortene, men ettersom navnet hans ikke høres nynorskt ut, bestemmer de seg for å ringe til vedkommende for å be ham om å endre etternavnet sitt til Aukland.  Og der kommer vi til det kapittelet jeg nevnte tidligere i teksten her: «Enella Frø ringer til Einar Økland.» Jeg måtte le da telefonsamtalen ble avbrutt av at en journalist ringte på døra hjemme hos Økland for å intervjue ham om hans siste bok som handler om språket på nordnorske plakater fra 1970-tallet! Han blir bra tatt på kornet der!  Dette er fortsettelsen av romanen: «Når ein først skal skyte nokon» Begge er like artige og underfundige. Og i den siste romanen er det til og med en side som er satt av til å tegne hovedpersonen (hvis du ikke har lånt boken da).  I den første boken, ble det antydet at det var den første boken i en trilogi. Vi får bare krysse fingrene for at det skal komme en bok til.

Jeg elsker Bergen! Og det til tross for at jeg aldri har satt mine føtter der.       

Du som heller ikke har vært der før, prøv og lukk øynene og si: Lille Lungegårdsvann!  Kjenner du duften av det Japanske kirsebærtreet som står i blomst? Hører du raslingen av springvann? Hører du svaner og ender som småkjekler om brødbitene du indolent kaster ut til dem mens du dypper tærne i vannet?    Det er som å suge langsomt på en fløtekaramell.                                  Hva mer lokker Bergen med? Jo, Bryggen, Trollhaugen, Wesselstuen, Schøtstuene, Nordnesparken, Ulriken, Sissel Kyrkjebø, Fana, Nystemten, Buekorps, til og med et utested som har Spellemannsprisen som dørhåndtak!

Hvorfor denne pasjonen? Undrer sikkert du. Vel, som ung hadde jeg allerede lest noen bøker om en viss privatdetektiv, (som jeg skal omtale senere i teksten), men den virkelige store kjærligheten oppsto i 1994 da jeg kom over boken «Mord i festspillbyen» av Nina Sandvik Kristensen og Anne Gullestad, utgitt i 1959.

Boken er, til tross for at den er en kriminalroman, en eneste stor turistbrosjyre for Bergen. Og jeg siterer fra vaskeseddelen på boken: «Festspillbyen – det er selvfølgelig Bergen. Byen som i de internasjonale ukers tid er velsignet med Sydens sol og varme, med et babel av fremmede tungemål, med en bedøvende duft fra skoger av kjempemessige rhododendron og flammerøde hagtornalleer. Og i denne by og i denne tid skjer et mord!»

I den siste romanen til Agnes Ravatn; «Dei sju dørene», er også mye av handlingen lagt til Bergen. Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, men tenk dere hvor privilegerte innbyggerne der er som har Grieghallen som sin helt egen fritidsklubb! 

Karl Ove Knausgård har også lagt handlingen i en av «Min kamp-bøkene» til Bergen. I farten kommer jeg ikke helt på hvilken av dem det var. Jeg husker en drøm jeg hadde (eller var det kanskje et mareritt?!): Vi var en liten gjeng som var på besøk i Bergen. Som reiseguide brukte vi overnevnte bok av Knausgård.  Vi småløp rundt i byen mens vi febrilsk bladde i boken. Og slik jeg husker det, så fant vi ikke ett eneste av de stedene vi lette etter. 

Vi må ikke glemme høvdingen sjøl: Gunnar Staalesen.  Til tross for at Varg Veum drikker Simers Aquavit av kjøkkenglass, holder jeg meg til de små snapseglassene. 

Så hvis du ikke har besøkt byen ennå, så vil jeg anbefale deg å starte med å finne frem «Mord i Festspillbyen», sette deg godt til rette i godstolen og kanskje finne frem noe godt å ha i glasset. Avslutningsvis siterer jeg fra boken: «For en glimrende anledning du gir oss til å la en flaske springe!»

I går aftes spurte min yngste datter om jeg ikke kunne lese fra den Juleboken da hun skulle legge seg.     -Mener du "Berre ikkje brøyteplogen kjem..."?! spurte jeg med håp i stemmen. Men det var ikke nyklassikeren til Arnfinn Kolerud hun mente. -Nei, sa hun, Jul med din glede!   Og da demret det for meg. Det var "O, jul med din glede" av Anka Borch hun ville høre. Og da jeg bladde om og begynte å lese fra første kapittelet "Julebakst", da kom jeg på hvor høyt jeg verdsetter bøkene til Anka Borch. Jeg har ikke lest mange av dem, men til gjengjeld har jeg lest dem flere ganger: 

"Amor i beksøm" er en klassisk påskefjellshistorie. Jeg tror det var den første jeg leste av Borch.

"Jeg velger meg April" er en mer Jule- / helårsbok, som jeg tror var den andre jeg leste av henne. Felles for disse to bøkene, er at de har sånne nydelige bokomslag. 

Og så kommer vi til den tredje, som jeg nok en gang begynte på i går. Her er bokomtalen som jeg selv :-) har skrevet:      O, jul med din glede:

Vi kastes inn i et velkjent Juletablå hvor det bakes, pyntes og ordnes før jul. Hos denne familien vi følger, venter de besøk fra familie og venner fra byen. Barna i huset er selvfølgelig misfornøyd med at de må gi fra seg rommene sine i jula og må ligge på divanen og sånt i stuen. Det er jo et velkjent tema. Dere husker vel scenen fra Hjelp det er juleferie hvor datteren i huset klager over at hun må dele seng med broren. Vi må alle ofre litt i julen, sier moren, jeg må jo dele seng med faren din! Men, nå sporer jeg jo helt av. Videre i boken blir vi også kjent med en annen familie som ikke har fått noe skikk på julefeiringen. Faren er professor og veldig distre, og sønnen går for lut og kaldt vann. Heldigvis får dem feire julen sammen med den førstnevnte familien. Nå skal jeg ikke si så veldig mye mer. For det skjer mer som holder spenningen oppe til siste side. Hvis du liker tante Pose, kommer du til å elske denne boken. Den egner seg godt som høytlesning for barna eller kjæresten. Den egner seg godt til å lese helt alene også. Dessuten er det så nydelig bokomslag at den egner seg godt som en Coffeetable-book! 

Jeg spår en ny vår for Anka Borch!

I går aftes spurte min yngste datter om jeg ikke kunne lese fra den Juleboken da hun skulle legge seg.     Mener du "Berre ikkje brøyteplogen kjem..."?! spurte jeg med håp i stemmen. Men det var ikke nyklassikeren til Arnfinn Kolerud hun mente. Nei, sa hun, Jul med din glede!   Og da demret det for meg. Det var "O, jul med din glede" av Anka Borch hun ville høre. Og da jeg bladde om og begynte å lese fra første kapittelet "Julebakst", da kom jeg på hvor høyt jeg verdsetter bøkene til Anka Borch. Jeg har ikke lest mange av dem, men til gjengjeld har jeg lest dem flere ganger: 

"Amor i beksøm" er en klassisk påskefjellshistorie. Jeg tror det var den første jeg leste av Borch.

"Jeg velger meg April" er en mer Jule- / helårsbok, som jeg tror var den andre jeg leste av henne. Felles for disse to bøkene, er at de har sånne nydelige bokomslag. 

Og så kommer vi til den tredje, som jeg nok en gang begynte på i går. Her er bokomtalen som jeg selv :-) har skrevet:      O, jul med din glede:

Vi kastes inn i et velkjent Juletablå hvor det bakes, pyntes og ordnes før jul. Hos denne familien vi følger, venter de besøk fra familie og venner fra byen. Barna i huset er selvfølgelig misfornøyd med at de må gi fra seg rommene sine i jula og må ligge på divanen og sånt i stuen. Det er jo et velkjent tema. Dere husker vel scenen fra Hjelp det er juleferie hvor datteren i huset klager over at hun må dele seng med broren. Vi må alle ofre litt i julen, sier moren, jeg må jo dele seng med faren din! Men, nå sporer jeg jo helt av. Videre i boken blir vi også kjent med en annen familie som ikke har fått noe skikk på julefeiringen. Faren er professor og veldig distre, og sønnen går for lut og kaldt vann. Heldigvis får dem feire julen sammen med den førstnevnte familien. Nå skal jeg ikke si så veldig mye mer. For det skjer mer som holder spenningen oppe til siste side. Hvis du liker tante Pose, kommer du til å elske denne boken. Den egner seg godt som høytlesning for barna eller kjæresten. Den egner seg godt til å lese helt alene også. Dessuten er det så nydelig bokomslag at den egner seg godt som en Coffeetable-book! Jeg spår en ny vår for Anka Borch!

Høsten er en fin tid hvor kjente og kjære forfattere kommer med nye bøker. Også Lahlum. I forrige blog antydet jeg eplekjekt at jeg så frem til å telle hvor mange ganger ordet "skyndsomt" forekommer i hans siste roman... Og dere kan tro jeg fikk "hakaslepp":  2 steder i romanen så jeg det spesielle ordet nedtegnet. Hvis noen andre har sett det flere ganger, så gi meg beskjed - gjerne med sidehenvisninger. 

Vel, etter den verbale nesestyveren kastet jeg meg SKYNDSOMT over den siste til Agnes Ravatn. Jeg har etterhvert blitt kjent for å banne i kirken. og nok en gang tillater jeg meg å si at jeg likte Veke 53 bedre enn Fugletribunalet. Men men... Mer om "Dei sju dørene" i nest blog.

Ja, jeg benytter meg igjen av en parabolparabel. Denne gangen fra et svensk fjernsynsprogram som gikk for mange herrans år siden,  I afton Lantz, som var et herlig talkshow med Annika Lantz. Dessverre så jeg bare de 3 siste programmene, men jeg erindrer vagt at hun startet hvert program men en lang monolog om uken som hadde gått før hun rundet av med å si "Vilken vecka vi har haft!"

I forrige blogg antydet jeg at jeg hadde som intensjon å lese Datteren av Anne B. Ragde denne helgen. Vel, det må jeg sette litt på vent da jeg har fått uventet (og hyggelig) besøk denne helgen.  Siden sist har det blitt litt Islandsk pluss den siste til Solstad. Den anbefales på det varmeste. Jeg har også begynt på Arr av Audur Ava Olafsdottir. Når det gjelder sistnevnte, så vet jeg at det blir litt som å banne i kirken, men jeg må si at jeg liker best Regn i November. :-) 

Uken som kommer nå, blir det den siste til Lahlum blant annet. Gleder meg til å se hvor mange ganger han bruker ordet "Skyndsomt" i romanen. :-) 

Ja, he he. Jeg bruker denne litt morsomme parabolparabelen for å fortelle at jeg gleder meg til Fredag. Da venter det en hel flaske med musserende og den siste boken til Anne B. Ragde: Datteren. Håper uken går fort, men men... Før den tid, venter frøken Island av hun Islandske. :-) 

Det har vært en flott uke. Jeg har funnet frem Knokkelsommer igjen av Torun Lian. I den forbindelse må jeg få lov til å nevne en litt artig episode som utspant seg for et par tre uker siden: Det startet med at jeg hadde lånt boken på skolens bibliotek der jeg jobber. (Jeg jobber ikke på biblioteket altså.) Noen dager senere var min yngste datter og jeg på biblioteket i Vestby og så på nyhetene der. Plutselig peker hun på Knokkelsommer og utbryter: Den boka der er typisk en sånn du kunne finne på og låne!

Ja folkens. Det har vært en tøff uke med Wilhelm Meisters vandreår. Men jeg er endelig ferdig med boka. Er godt i gang med Vernon Subutex 2. Har en stabel med Nancy Drew liggenede. Kjempefesten av hun som skrev Lars er lol skal jeg hente på biblioteket på Tirsdag, så jeg tror dette kan bli en bra uke. :-)