Ferielesing oppsummert

Postet av Ann Christin Myrseth den 3. Aug 2020

I juli leste jeg 45 bøker. Av de 45 bøkene var 32 av bøkene skrevet av kvinnelige forfattere, 16 av bøkene hadde karakterer som var skeive og 12 av forfatterne var norske. Det var tre trilogier, en bok som er bok nummer fire i en serie, to av bøkene er fortsettelse på en serie og to av bøkene er på en måte i serie, eller hører sammen på en måte. Ting kan tyde på at jeg liker fortsettelser og serier bedre enn jeg tror. Jeg liker å innbille meg at jeg liker enkeltstående bøker best. Enkel statistikk fra i sommer beviser at serier og oppfølgere blir lest. Så hva har jeg lest?

Den lengste og den beste boka jeg leste i juli er den boka jeg leste sist i juli, Max, Mischa & tetoffensiven av Johan Harstad. Boka handler om Max, som vokser opp i Stavanger. Faren til Max som er tidligere AKPLM-er og flyger, får jobb i USA og hele familien flytter til Long Island, noe Max ikke er spesielt glad for. På skolen treffer han det som skal vise seg å bli en varig venn, Mordecai, og senere møter han Mischa, kunstneren som han senere flytter inn sammen med. Boka fletter også inn historien til onkelen Ove, nå Owen som flyttet til USA for en del år siden og ikke har hatt kontakt med familien sin i Norge etterpå. Det høres kanskje ikke spesielt bra ut, men Harstad skriver så knakende godt. Og han fletter inn filmreferanser, musikkpreferanser, kunst og historie. Filmen Apocalypse Now er en film som Max har en forkjærlighet til og den setter stemningen ved flere enn en anledning i boka. Og selv om boka er på over 1000 sider og de språklige virkemidlene Harstad benytter seg av som f.eks. ekstremt lange setninger gjør at boka heller ikke er lettlest, så er det en bok som absolutt er verdt tiden det tar å lese den. Jeg koste meg skikkelig med denne boka. Og den er en frittstående bok og ingen oppfølger i siktet. 


En av trilogiene jeg leste i juli er den om Vernon Subutex skrevet av Virginie Despentes. Bøkene handler om Vernon Subutex som er den tidligere eieren av platesjappa Revolver i Paris. Etter at platebusinessen gikk over til å bli streamingsbusiness, lever han på at kompisen og indiartisten, Alexandre Bleach betaler husleie. De møtes med ujevne mellomrom for å sniffe kokain og heroin, drikke øl og røyke hasj. Så dør Bleach av en overdose og regningene hoper seg opp. Vernon ender opp på gata, og starter en sofasurfing blant gamle bekjente og tidligere faste kunder av Revolver. Karakterene som Vernon er i kontakt med og som etterhvert leter etter Vernon, er virkelig originaler. Måten både karakterene og historien om Vernon er fortalt, er snedig og gjør sitt for at fortellingen blir mer interessant å lese. Jeg digger alle musikkreferansene, måten historien er fortalt på og miljøet den foregår i. Dette var en trilogi som absolutt ikke burde vært kortere. 


Den boka som framkalte flest følelser hos meg i juli eller egentlig i år, var Mitt liv som rotte av Joyce Carol Oates. Boka handler om Violet som vokser opp som en av syv søsken. De eldste brødrene hennes viser ved flere anledninger voldelige tendenser, og måten disse situasjonene blir taklet og snakket om av bl.a. moren, gjør meg skikkelig rasende. Faren forteller Violet og søsknene flere ganger at familien er viktigst. Det er det som gjør at valget Violet tar gjør at hun blir utestengt fra familien. Spørsmålet er hvor går grensen til lojalitet og hvor mye kan tilgis fordi noen er familie? Oates tar opp feminisme, vold, voldtekt, rasisme, lojalitet og familiebånd i denne boka, og hun gjør det på en slik måte at jeg blir provosert, rasende og lei meg. Denne boka bør absolutt leses, og jeg håper du blir like provosert, rasende og lei deg som det jeg ble. 






0 Kommentar

Ferielesing

Postet av Ann Christin Myrseth den 7. Jul 2020

Hvor mange bøker tar man med seg på ferie? Det er et stadig tilbakevendende problem. Eller utfordring. Og jeg innser at problemet, nei utfordringen, hadde vært løst om noen bare kunne kjøpt en Kindle til meg. Eller deler av problemet. Altså utfordringen. Jeg låner de aller fleste bøkene jeg leser på biblioteket. Enten fysisk i papirutgaver eller som e-bøker på e-bokbib og BookBites. Såvidt jeg vet støtter ikke Kindle lesing av e-bøker som lånes i e-bokbib eller BookBites. Jeg leser også e-bøker gjennom Scribd. Aner ikke om jeg kan lese de bøkene på en Kindle. Det jeg vet er at Kindle helst vil at jeg skal kjøpe e-bøker gjennom Amazon. Jeg er ikke like gira. Så problemet, eller utfordringen hadde nok bare vært halvveis løst uansett med Kindle. Ja, hvor mange bøker skal man ta med seg på ferie? Eller når man skal være hjemmefra? Det kommer selvfølgelig an på flere faktorer. Målet med turen er kanskje det første. Jeg tok ikke med meg en eneste bok da jeg dro bort på en overnatting med tidligere kolleger. Jeg visste at det ikke kom til å bli rom for noe lesing i det hele tatt. Det sier litt at jeg ikke tok med meg verken bøker eller strikketøy. Men når jeg derimot skal på en DNT-hytte uten Internett med kjæresten, da melder problemet, utfordringen, seg. Uten Internett med utsikter for lange solrike dager, altså hvem er det jeg egentlig lurte her?, og lange, varme sommerkvelder, så jeg for meg mye tid til lesing. Det var mulighet for å kjøre helt fram til hytta. Noen fornuftige ting ble sjekket før hytta ble booket. Tenk å måtte dra på vannforsyninger og bøker. Det er måte på. 

Lengden på turen er også en faktor. Her snakker vi om å komme fram en dag, så en hel dag uten andre planer enn å ligge på et teppe i sola og sitte og nyte solnedgangen og sånne naturting, så en halv dag før nesa vendes hjemover. Det er ganske mange timer det er snakk om her. Kanskje ikke mange dagene, men mange timer med mulighet for lesing. Det gjelder å ta med nok bøker, for det blir heller ingen mulighet til å laste ned ekstra bøker på mobilen heller. 

Jeg endte opp med å ta med meg 7 bøker. Det holdt akkurat. Det var en bok jeg ikke leste, men så leste jeg en bok som på forhånd var lastet ned på mobilen. Ikke så verst. Og den illusjonen om å ligge på et teppe og nyte sola ... Jeg gjorde det. I sånn nøyaktig en time. Det var sol, men det var også vind og ikke spesielt varmt. Men vi fikk padlet i kano, gått tur, spilt Monopol, sett solnedgangen, hatt nærkontakt med sauer og rakk å savne dusj og do. 

Regner med at problemet med antall bøker kommer tilbake neste gang jeg skal reise noe sted. Kan bli en stund til, siden alle foreløpig er nødt til å feriere i Norge. 


0 Kommentar

Dette blir mellom oss

Postet av Ann Christin Myrseth den 24. Jun 2020

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag er en ungdomsbok om forelskelse. Det er ikke noe nytt å skrive ungdomsbøker om forelskelse. Denne boka blir i tillegg publisert på Instagram. Det er nytt. Måten den publiseres på, får meg til å tenke på Skam. Internett er en god kanal til å publisere historier. Instagramkontoen dbmo legger ut stories hvor leseren kan lese kapitler og hvor det er illustrert med små filmsnutter og bilder. At leseren må vente for å få neste kapittel, bygger opp en spenning og forventning som jeg tror er sunn i disse binge-tider hvor det meste kan fordøyes til alle døgnets tider. Jeg liker formatet på Instagram. Og jeg er kanskje bare gammeldags som synes det er litt synd med illustrasjonsbilder og filmsnutter av karakterene slik at jeg ikke får laget meg mitt eget bilde av dem? Det er det som er ulempen med publiseringen på instagram. Men hvert medie har sine fordeler og ulemper. Instagram har en stor fordel, og det er at det er mulig å nå mange på en gang. Og den egenskapen trumfer nok muligens alle andre. Og jeg er absolutt ikke negativ til å tenke annerledes for å publisere en bok og nå flere lesere. Jeg vil jo helst at alle skal lese. Og Dette blir mellom oss er en bok jeg synes alle bør lese. Uavhengig av hvordan du leser den, stories på Instagram, e-bok eller papirbok. Det er en bok som er godt skrevet, og de korte kapitlene gjør nok at den passer godt til formatet på Instagram også. Det går ikke utover kvaliteten, synes jeg.

Felix er sytten år. Han har akkurat flyttet til Oslo fra Stavanger. Det er ikke enkelt å bytte skole, og spesielt ikke når man er sytten år og ikke får til det med venner. Felix klarer å bli venn med Philip, møte Nicolai som han forelsker seg i. Og det er gjennom de små tingene Felix gjør og tenker, det er lett å kjenne seg igjen som forelsket tenåring. Å sjekke alle bildene på Facebook, skrive en haug med meldinger man ikke sender, telle dager man ikke ser forelskelsen. Det er her de korte kapitlene og det presise språket klarer å fange følelsene så godt.

"I to timer står det at du er tilgjengelig, men du skriver ikke noe mer. Jeg tenker at du ikke ser på noen serie, men at du sitter og angrer på at du skrev til meg og at du aldri kommer til å gjøre det igjen."

"Vi snakker ikke sammen på tre dager. Det gjør vondt."

De korte kapitlene og de korte setningene med få lange ord, gjør at boka er lettlest. Det gleder meg. Det finnes så få gode bøker som er lettleste for ungdom. Denne er god og lettlest på en gang. I tillegg er den veldig tilgjengelig siden den også er illustrert på en måte. Jeg håper det hjelper å dra med flere lesere inn i bøkenes verden.

Historien om Felix fenger meg. Den drar meg inn i en ungdomsverden og får meg til å huske det å være forelsket med hele seg. Usikkerheten, tvilen, sommerfuglene og for Felix er i tillegg faktoren at han ikke har kommet ut som homofil. Samtidig legger ikke Alexander Kielland Krag opp til at det er en stor greie å komme ut, annet enn i tankene til Felix. Og det er fint. Verden går tross alt framover. Dette er først og fremst en bok om forelskelse, vennskap og finne seg selv uavhengig av seksuell legning. Jeg ble så fenget av historien at jeg måtte låne boka på biblioteket for å lese den ferdig, siden jeg ikke klarte å vente på oppdateringene på Instagram. Jeg kommer til å følge den videre selv om jeg har lest den ferdig. Og om du ikke har forstått det, jeg anbefaler absolutt å lese denne boka.


0 Kommentar

Happy Pride

Postet av Ann Christin Myrseth den 17. Jun 2020

Juni er Pride-måneden. Det skulle vært parade i Oslo. Det skulle vært høy musikk, dans, sang, regnbueflagg, stolte søsken, stolte foreldre, stolte skeive, stolte transpersoner og masse følelser over at det har blitt så stort, masse følelser over at det er så mange unge. Det skulle vært fest og sommernatt. Det blir ikke det, nå blir det digitalt. Og det blir sikkert fint, men det er samholdet og stemningen ved at det er så mange som stiller opp som er en del av Pride. Vi tar det igjen neste år. 

Jeg leser bøker med LGBTQ-tema. Ikke bare fordi det er Pride-måneden. Jeg liker å se at det kommer flere og flere bøker med LGBTQ-karakterer, og hvor det ikke gjøres noe stort nummer ut av det, men at de bare glir inn som en del av handlingen. En av bøkene jeg har lest er George av Alex Gino. Her er personen en jente født i feil kropp. Gjennom hele boka blir hovedpersonen omtalt som hun. Hun heter George, og strever litt med å fortelle det til moren, broren og vennen sin. Boka har god avstand mellom linjene, og det er mye luft på hver side. Handlingen er kronologisk og lett å følge. Dette gjør at denne boka favner om flere lesere. Den er godt skrevet, og det er ikke en barnslig handling eller språk i boka. Og jeg liker virkelig hvordan reaksjonene er beskrevet, og jeg digger at George hele tiden får pronomenet hun. Absolutt en bok som er verdt å lese. Jeg må sjekke opp om den er oversatt til norsk. 


0 Kommentar

Pauseinnlegg

Postet av Ann Christin Myrseth den 1. Apr 2020

Norge er satt på pause. Verden er satt på pause. Jeg så på noen notater hva jeg holdt på med for  fire uker siden. Jeg skyndte meg hjem fra jobb for å rekke innom butikken, slenge sammen middag før det var trening med eldste, så rakk vi kanskje litt kvalitetstid og husarbeid før det var leggetid for minsten, litt sofatid før senga. Det virker som en evighet siden. Et annet liv. Bare tanken på nærhet med andre mennesker er fjern. Nå rekker jeg omtrent ingenting. Eller tid er ikke problemet, men problemet er at det er for mye tid. Når det er så mye tid, er det vanskelig å bruke den til noe. Så tiden går egentlig bare uten at jeg gjør så mye. I går brukte jeg hele formiddagen på å komme meg en tur til byen for å plukke opp en bok jeg hadde bestilt. Joda, jeg jobbet fra mobilen hele dagen også. Byen var helt stille. Det gjorde meg glad og trist på samme tid. Glad fordi flere enn meg følger rådene om å holde seg inne. Trist fordi jeg skulle ønske verden var som før. Jeg fikk hentet boka jeg hadde bestilt, og i ren panikk over å gå tom for lesestoff. Påskeferien er snart her. Bibliotekene jeg pleier å bruke og hamstre bøker fra før en sånn ferie, er stengt. Så da hamstret jeg, nei, jeg valgte å støtte lokal bedrift, så jeg kjøpte en del bøker. Nå skal jeg bare få brukt all den tiden jeg har til overs til å lese noen bøker. 


Tyll av Daniel Kehlman var den boka jeg hadde bestilt. Den er på Booker Prize 2020 Longlist. Jeg liker lister, og har tenkt å prøve og lese bøkene på den lista. Den eneste boka jeg klarte å få tak i i Norge så langt, var denne. Resten må jeg bestille, men det blir etter at jeg har lest den bunken jeg kjøpte i dag. 

De to første bøkene til Camilla Grebe; Når isen brister og Husdyret var på salg. Jeg likte Dvalen og Skyggejegeren, og påske er krimferien. Lett valg når de kostet 99,- for hardback. Når isen brister er allerede lest, og den skuffet ikke. Jeg liker måten hun skriver krim på. Hun lager plot som ikke er de vanlige, og hun skifter synsvinkel. Gode knep! Og jeg lar meg overraske av endingene hennes. 

Jeg er litt usikker på hva jeg tenkte da jeg på impuls rasket med meg Wolf Hall, Bring Up the Bodies og The Mirroro and The Light. Jeg har hørt mye positivt om den trilogien, men har ikke lest fordi jeg er usikker på hva jeg føler om historiske dram. Nå sto serien utstilt, og det er tykke bøker, så jeg tror jeg rett og slett tenkte; tykke bøker som tar litt tid å lese. Og tid har jeg jo nok av akkurat nå. Jeg har planer om å lese de bøkene, altså. 

Jeg tror jeg har nok lesestoff for påskeferien. Nevnte jeg at jeg har noen uleste bøker i bokhyllene mine fra før? Ikke? Jeg har det. 



0 Kommentar

Alle sanger handler om deg

Postet av Ann Christin Myrseth den 28. Mar 2020

Sondre Lerche har skrevet bok. Han skrive sangtekster og musikk. Hvor langt unna er det å skrive bok? Sikkert ganske langt unna, men denne boka handler om hans forhold til musikk. Og jeg kan egentlig ikke noe annet enn fryde meg over boka. Sondre Lerche har fra han ble genierklært som tenåring, blitt omtalt som gammel til sinns. Og det har han sikkert vært, og han nevner det selv også. Jeg vet ikke hvor godt kompliment det er til en tenåring egentlig. Uansett, jeg er fan av Sondre Lerche. Jeg liker musikken hans og tilstedeværelsen hans på en scene. Såpass at jeg omtrent er groupie, siden jeg snart har vært på tosifret antall konserter. Det er interessant og morsomt å lese hans tanker om musikk, og da ikke bare sin egent musikk, men andre artister sin musikk. Jeg er nerdete på noen områder, og jeg kjenner igjen en nerd i forstand av en person med en meget dyp og inngående interesse for et spesifikt tema. Ig jeg liker virkelig å lese hvordan en musikknerd siler ut musikk han hører på og hva han legger merke til når han lytter til musikk. Og han klarer å beskrive sin opplevelse av musikk og store musikkopplevelser med andre artister uten å bli navlebeskuende eller kjepphøy. Det er kanskje en bragd tatt i betraktning av hvem han har samarbeidet med og hatt interaksjoner med. Så klart kan det hende at jeg er farget av at jeg allerede var fan av Sondre Lerche før jeg leste boka, men så er det vel kanskje fan av Sondre Lerche og musikkelskere som først og fremst kommer til å plukke opp denne boka. Og han har begynt å løpe også, og han har opplevd det samme som meg på løpeturer; nemlig at musikken har stoppet opp. "Uten musikk hadde jeg aldri begynt å løpe." Jeg koste meg.


0 Kommentar

Powered by: Bloc