Et avsluttet kapittel

Postet av Toril Kolberg den 13. Nov 2019

Da var siste ord i boken Przewakakis hest lest. Jeg synes boken var bra selv om den periodevis var litt tunglest. Noen bøker bare flyter man avgårde på men denne boken var nok en bok som egentlig var fint å lese litt i bolker. Jeg er veldig glad i dyr og jeg har tatt fordypning i bærekraft og oppvekst på Oslo met så jeg er nok over snittet engasjert  dyr og miljø.  Det er fascinerende hvor lenge vi og dyrene har levd side om side men likevel i et skjevt maktforhold.  Vi mennesker er jo det farligste dyret, slik ting er nå i 2019. På den annen side er vi jo og et dyr som kan hjelpe andre dyr. En god del av de dyrene som lever i dag er jo avhengig av oss.  Noen har vi temmet i så mange generasjoner at de ikke ville klare seg i det fri. Slik boken illustrerer om hestene.  Kjærligheten til dyr er bestandig tilstede hos meg.  Min første hund var der før jeg ble født og jeg har hørt historier fra mamma om hunden som voktet meg ved barnevogna,  trofast passet på meg. Denne hunden var også i det lengste i huset til min far som brant ned med pappa inni. Jeg har alltid sett for meg at han prøvde vekke ham til han til slutt måtte forlate sitt menneske og løpe ut. Senere i livet bodde jeg på gård, der var det en ny hund og jeg husker denne hunden og som et sterkt minne. Husker at vi lagde en grav på gården og jeg fikk pynte den med skjell. Hunder har det vært mye av i mitt liv, min familie er glad i dyr og hunder spesielt.  Men jeg hadde og en kalv på den gården som var min, jeg var utrolig glad i den og hadde et bilde på rommet mitt. Kalven ble voksen og skulle slaktes og jeg husker det som helt grusomt når den ble hentet. Jeg tror nok man kan knytte seg til alle dyr, spesielt pattedyr som ligner oss.  Da jeg flyttet som 16 åring inn med kjæresten min hadde han en valp som het Philip.  Han ble og min og etterhvert som jeg selv ble gravid og mor skjedde det samme min mor fortalte. Philip voktet meg og den voksende magen og ble selv roligere og tilpasset seg meg. Min sønn hadde Philip i livet sitt i 12år så Philip ble en gammel hund. Han ble som et kapittel i mitt liv også og jeg savner han som en trofast venn.  Når et dyr dør er det og som et nytt kapittel, har man kjæledyr vil man i livet ha mange slike kapittel med dyr siden vi mennesker jo lever lenger.  Selv har jeg 2. Generasjon med marsvin nå men nå er det bare to igjen som snart fyller 5 år. Det er langt i et marsvin liv og jeg vet at deres kapittel nærmer seg slutten. Jeg gruer meg til å lukke den boken men slik er livet, som bøker tar det alltid slutt men du er glad for opplevelsen boken ga deg. 


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc