Arnfinn Kolerud vender tilbake!

Postet av Per Lund den 27. Des 2019

Ekstremt tidlig på  90-tallet. Ja, faktisk så tidlig at det kan ha vært i 1989, dannet jeg og to andre et forfattersyndikat a`la Franklin W. Dixon og Carolyn Keene.  Jeg husker ikke i farten det fiktive forfatternavnet vårt, men hovedpersonen skulle hete Onkel Hagbart fra Ranunkelstripa 10. Foruten Onkel Hagbart skulle mye dreie seg om datteren og eks. kona som hele tiden prøvde å klore seg til pengene hans til tross for at han var lut fattig. Skyndsomt rablet vi ned 30 titler i samme stil som Peter van Heeren og Teodor Todd (sistnevnte er omtalt i bøkene til Bernhard Borge). (F.eks: «Peter van Heeren tar skjeen i den annen hånd» og  «Teodor Todd tender en cigarett»

Så plukket vi ut en tittel hver som vi skulle skrive, deretter satte vi oss ned litt her og der i stuen for å skrive. Det gikk ikke mange minuttene/sigarettene før, la oss kalle ham Richard, lente seg fornøyd tilbake i stolen og kunngjorde at han hadde fått skrivesperre! Slik strandet det prosjektet.

Dette kom til meg som et kjærlig knyttneveslag i ansiktet da jeg bladde om og skulle lese første kapittel i «Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud. Første kapittel heter «Magda Uføre skriv namnet sitt på eit papir.» Senere kommer kapitler som «Orm Åkerstein måler tommelen sin», «Bendik Uføre møter ein bunke lommemonster», «Magda Uføre får eit brev i posten» og «Enella Frø ringer Einar Økland»… Disse kapittelnavnene er nemlig typiske eksempler på titler vi kunne hatt på våre bøker. Det er jo det som er litt sjarmerende da, at man får et lite hint om hva som venter en på de neste sidene. Ja, ganske ofte er det så fristende at man blir lokket til å lese videre til tross for at det er langt på natt.  Jaja, never mind, det er snøen som falt i fjor – eller skal vi kanskje si for 30 år siden. Men, nå snakker jeg meg bort igjen. La meg fortelle litt om boken: Vi befinner oss i fremtiden hvor nynorsken er på vei til å forsvinne bortsett fra i en bygd på Vestlandet. Problemet der er at de ikke klarer å enes om det skal være a eller i endinger. (Vassbygda/Vassbygdi er illustrert øverst av forfattaren sjølv!)   Uansett, hovedpersonen og noen andre bestemmer seg for å skape litt blest om nynorsken så de setter seg ned for å lage samlekort med nynorske diktere. Einar Økland skal pryde forsiden på et av kortene, men ettersom navnet hans ikke høres nynorskt ut, bestemmer de seg for å ringe til vedkommende for å be ham om å endre etternavnet sitt til Aukland.  Og der kommer vi til det kapittelet jeg nevnte tidligere i teksten her: «Enella Frø ringer til Einar Økland.» Jeg måtte le da telefonsamtalen ble avbrutt av at en journalist ringte på døra hjemme hos Økland for å intervjue ham om hans siste bok som handler om språket på nordnorske plakater fra 1970-tallet! Han blir bra tatt på kornet der!  Dette er fortsettelsen av romanen: «Når ein først skal skyte nokon» Begge er like artige og underfundige. Og i den siste romanen er det til og med en side som er satt av til å tegne hovedpersonen (hvis du ikke har lånt boken da).  I den første boken, ble det antydet at det var den første boken i en trilogi. Vi får bare krysse fingrene for at det skal komme en bok til.


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc