Anmeldelse av "Et hav av kjærlighet"

Postet av Neda Alaei den 17. Okt 2019

av Tahereh Mafi
Originaltittel: A very large expanse of sea

Sjanger: Realistisk samtidsdrama
Oversetter: Heidi Sævareid
Omslagsdesign: Magnus Riise
Antall sider: 320


skrevet av Neda Alaei (f. 1991) forfatter hos Gyldendal forlag.
Aktuell med romanen Dette er ikke oss (2019)


”Dette er jo altså eliteklassen i engelsk. […] Kjære deg, jeg tror du er kommet i feil klasse.”


Shirin er en seksten år gammel iransk-amerikansk jente som er født og oppvokst i USA. Året er 2002. Shirin har nettopp byttet high school, for ørtende gang etter at familien hennes, som inkluderer en far, en mor og storebror Navid, har vært på flyttefot i årevis. Hun starter sitt nye år på high school med de samme forventningene og forutsetningene som alltid, alt etter å ha blitt utsatt for fordommer, rasisme vold og hets hvor enn hun har gått – kun på grunn av hijaben. Hun vet hva som venter henne, fordi det er det samme hver gang. Og det er like greit, mener Shirin, som er fast bestemt på at denne high school-opplevelsen kommer til å bli lik den forrige. Ingen kan eller skal såre henne. Muren er høyere enn den noen gang har vært.
            Men så møter hun labpartneren i biologi, Ocean. Gutten med det rare navnet, og de rare spørsmålene. I likhet med alle andre stirrer han – men det er noe med blikket og smilet som forteller henne at dette er annerledes. Shirin vil ikke innrømme det, men hun liker Ocean. Og Ocean liker henne. Men greier han å bryte ned den tunge muren hennes? Og om han greier det – vil det være verdt det, for noen av dem? For hva vil folk si?

Foto: Neda Alaei


Historien til Shirin er gripende fra første side. Det er sterkt, det er sårt, det er provoserende. Det er kvalmende gjenkjennelig og dagsaktuelt, 17 år senere, på den andre siden av jorden. En god bok skal helst få meg til å føle alle følelsene i registeret, og helst på én gang. Det klarer Tahereh Mafi på glimrende vis. Fra å være så sint og provosert på den urettferdige rasismen at jeg vil kaste boken ut av togvinduet, til å ligge i fosterstilling og holde rundt den varme, skjøre og hjerteskjærende kjærlighetshistorien den også er. Tross det gjenkjennelige finnes det ikke et snev av forutsigbarhet i denne boken, da jeg stadig tar meg selv i å tenke ”Hvordan i all verden skal dette ende?”  

            Hvor var denne boken da jeg som 11 åring stod på fortauet og ventet på at pappa skulle parkere bilen, og en fremmed dame rullet ned vinduet på sin bil for å spørre meg om jeg kunne norsk? 
Hvor var denne boken da vikarlæreren delte ut de enkleste norskoppgavene til meg, fordi hun hadde hørt det var så mange innvandrere i klassen? 
Hvor var denne boken alle gangene jeg fikk høre at jeg snakket så godt norsk, ja, du vet, for å ikke egentlig være norsk? 
Hvor var denne boken da jeg vokste opp? 
Jeg husker bibliotekaren på ungdomsskolen som mente ”Pakkis” av Khalid Hussain (1986) var noe for meg. Jeg slukte den, men da det var over, lette jeg videre i hyllene etter noe lignende. Det neste jeg fikk anbefalt var ”Beatles” av Lars Saabye Christensen (1984). Det var en oppvekstroman jeg likte godt, men… Hvor var historien om meg? 
            Etter å ha lest ”Et hav av kjærlighet” er jeg så utrolig takknemlig for å vite at ungdommer i dag har tilgang til denne type litteratur.  

Likte du den kritikerroste ungdomsromanen” The Hate U Give”, av Angie Thomas, vil du like denne. Les den selv om du ikke tror det angår deg. Les den særlig fordi du ikke tror det angår deg.


Anmeldelsen er publisert på https://vokstidsskrift.net/kjaerlighet/


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc